-og dét takket være dere! Mine fine, flotte instagramfølgere som gang på gang oppfordret meg til å starte en blogg <3

Var det en ting jeg ikke skulle gjøre så var det å starte å blogge. JEG blogge du liksom, det høres så fjernt ut, det hører liksom mine «yngre dager» og barndommen til men man skal aldri si aldri. Jeg skulle aldri bli noe instagrammer heller. Men så falt mammapermisjon og husbygging under en og samme tid og tilfeldighetene førte meg til instagram. Faktisk da også var det takket være oppmuntringer fra kjente og kjære som gjorde at jeg opprettet en åpen instagramprofil. Jeg er riktignok ikke noe kjempestor på instagram, men større enn det jeg noen gang i det hele tatt tenkte på at jeg ville bli. Jeg startet uten noen mål eller mening med den. Tenkte at den ville ta meg med dit det var ment at jeg skulle. Og sånn er det med denne bloggen også. Jeg aner ikke hva jeg vil med den, hvor jeg skal med den, har ingen spesifikke hensikter med den og heller ingen plan. Hvordan den vil se ut om 1 år, om 6 mnd, eller om den fortsatt eksisterer innen den tid, det vet jeg ikke. En ting jeg vet den ikke blir, er sånn «Hei bloggen, idag har jeg gjort det og det og nå skal vi hygge oss med vafler til kvelds»-typ blogg. Det har jeg verken tid eller motivasjon til. Og det ser jeg ikke poenget med å dele for verken meg selv eller dere. Haha

Jeg har alltid likt å skrive. Å ordlegge meg skriftlig har alltid vært min sterke side. Selv om jeg er fortsatt per i dag er veldig usikker på om dette er noe for meg, vet jeg med meg selv at dette ikke er noe jeg misliker i iallefall – og for nå, er det godt nok 🙂

Jeg er riktignok i nybegynnerfasen. Å kaste seg ut i denne blogger-verdenen var ikke enkelt, det skal jeg love dere. Skal jeg være ærlig, tok det meg ukes vis å forstå meg på alt det her. Når jeg først startet var alt så overveldende og litt sånn… kinesisk at jeg ved flere anledninger la fra meg pcen og tenkte «it aint gonna happen… No thanks. Har ikke tid til dette». Haha.. Det hadde jeg helt ærlig ikke trodd. At alt skulle være så avansert og tidskrevende. Ikke sikkert at det ville vært det for deg, men så er ikke jeg kjent for tålmodigheten min heller. Har jeg bestemt meg for noe, ønsker jeg meg det med en gang. Tar det tid, gir jeg opp. Gidder ikke å vente. Den egenskapen ser jeg minst et av barna mine har arvet! Haha.. Ikke bra.

Så kjære deg som leser mitt aller første blogginnlegg. Kjære deg som fortalte meg at jeg burde begynne å blogge og vekket interessen og motivasjonen for dette i meg. Ja akkurat, deg. Uavengig av om vi kjenner hverandre fra før eller ikke; takk til akkurat deg <3

Jeg er fortsatt veeeeldig grønn på dette, så del gjerne med meg hva du vil lese om her inne, hva du tenker og gjerne hva du syns. Alt du deler med meg, er jeg veldig takknemlig for <3

Jeg vil avslutte med å si takk for at du klikket deg innom. Jeg håper på å se deg her ved flere anledninger. Ønsker deg en fin start på maimåneden, måtte den bringe med seg alle gode velsignelser.

Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er roser.jpg

klem,

Namira